Overskrift

EN TANKEMODELL 

Det som vi alle ser ut til å ha som utgangspunkt, kan kalles en organisk, reduksjonistisk tankegang  De dualistiske brillene gjør at kroppen som uttrykk,er  bærer av liv og historie, forblir utigjengelig for oss , (Thornquist, 1992). Gjennom å skille kropp og sjel, både fysisk og psykisk, så ser vi ikke det syke menneskets opplevelse av seg selv. Aller minst ser vi personen og dennes sykdom og eksistens som helhet (lledberg, 1992).

 Vi erfarer og opplever kroppen til enhver tid; den reagerer kontinuerlig. Kroppen brukes både til å uttrykke og påvirke følelser. Dette tilsier at kroppsuttrykk og verbale tilnærmingsmåter må utfylle hverandre på nye måter for å forstå kroppens uttrykk. Det er viktig å få en forståelse av hvordan pasienten opplever sine symptomer og sin sykdom. På hvilke måte er den kroppslige delen av tilværelsen forstyrret og på hvilken måte er relasjonene til verden forstyrret? Mennesket er ikke friskt før det har gjenvunnet fullt bruk av "væren i verden" (Boss, 1979 i Hedberg, 1992).

I det jeg nå skriver så vil jeg undre meg, og presentere litt av denne vinklingen.  

 DUALISMEN OG NYERE FORSKNING.

Innen den vestlige, medisinske tradisjon har en dualistisk oppfatning av forholdet kropp/sjel vært dominerende. Ifølge dualistisk tenkning består mennesket av to vesensforskjellige substanser, en psykisk, immateriell og indre verden og en fysisk, materiell og ytre verden. Disse to substansene eller livsformene er ifølge kartesiansk dualisme så grunnforskjellige i sin natur, at de kun kan påvirke hverandre gjennom kausale forhold, det vil si det ene påvirker det andre. Kroppen får status som en materiell utvendig størrelse, forskjellig fra og atskilt fra personen som handlende subjekt og væren .

 Åndsvitenskapene og religionen har i århundreder tatt seg av det indre som er betraktet som det egentlige menneskelige, mens gjenstandsfeltet for medisinen har vært kroppen som rent fysisk fenomen - hørende til den utstrakte verden. Som sådan kan kroppen undersøkes og defineres i kvantitative og objektive størrelser, og bare det som teknisk kan operasjonaliseres, blir refiektert og undersøkt metodisk  ( Kroppen er blitt betraktet som en maskin som kunne analyseres ut fra delene den besto av. Sykdom ble forårsaket av sammenbrudd i maskineriet. Legens oppgave var å diagnostisere feilen (finne årsaken, etiologien) og reparere maskinen. Dualismen har ført til en medisinsk modell som er sykehus og klinikk-basert og som vektlegger økende sofisikert teknologi ved behandling av sykdommer (Bishop, 1994). Den gjensidige avhengighet som eksisterer innen kroppen og mellom kroppen og omgivelsene blir ofte borte i en slik tenkning. For kroppslige dysfunksjoner gir vi kroppsorienterte tiltak - reparerer - gir medisiner og fysioterapi. For sjelelige problemer går vii psykoterapi. Nyerer psykobiologisk forskning og klinisk arbeid på mange områder gir grunn til å betvile en slik enkel forståelse av samspillet mellom de psykiske og kroppsuge faktorer (Gjærum, 1994).

 George Engel er en av de sterkeste kritikerne av den biomedisinske modellen. Han hevder at modellen hviler på antagelser om et klart skille kropp-sjel og en reduksjonisme som hevder at komplekse fenomener som sykdom kan reduseres til fysiske fenomener alene. Behandlingen går ut på å behandle de fysiske aspekter ved sykdommene, bare sekundært med pasienten som en person (Engel, 1977 i Bishop, 1994). Fksklusjonen av psykososiale faktorer som viktige elementer i patogenesen og forløpet av en sykdom/lidelse, gjør denne modellen invalid som standard for klinisk praksis. Engel av'viser den biomedisinske modellen til fordel for den mer realistiske og pragmatiske biopsykososiale medellen (Engel, 1977 i Green, 1985).

 Reiser er en annen talsmann for den biopsykososiale modellen. Han vektlegger hvordan det som skjer i hjernen har vidtrekkende konsekvenser for hele organismen. "The brain orehestrates, integrates and at points transduces across the biologic, psychologic, and the social realms". Slik kan dette føre til en sykdomstilstand eller opprettholdelse av homeostase (Reiser, 1975 i Green, 1985).

 Både Engel og Reiser vektlegger betydningen av å forstå en persons idiosynkratiske persepsjon av sin sykdom. Dette er viktig fordi en symbolsk tenkning kan ha innvirkning på pasientens respons på sykdommen/lidelsen. Begge vektlegger meningen sykdommen har for individet, noe som igjen har betydning for individets evne til å hanskes med sykdommen/lidelsen. Biologiske, følelsesmessige og sosiale krefter gir en subjektiv kogniti\ og affektiv forståelse av sykdomstilstanden, noe som vil bestemme hvorvidt individet vil håndtere helseproblemene effektivt eller vil få en patologisk sykdomsrespons (Green, 1985).

  Fline flornquist hevder at kroppen som uttrykksfelt slik vi daglig erfarer den, settes til side i profesjonelle sammenhenger. "Man må stille spørsmålet om helsepersonell opererer med forskjellig type rasjonalitet: "Er kroppen person i livet men gjenstand i faglige sammenhenger? "(Thornquist, 1992).

 Følelsenes plass i bevissthetslivet er i overraskende grad blitt tilsidesatt av forskningen. "Nå er vitenskapen endelig i stand til å tale med autoritet om disse presserende og innviklete spørsmål om de mest irrasjonelle aspektene ved psyken, og med en viss presisjon, kartlegge menneskets hjerte" (Goleman, 1997). Candance

Pert (i Moyers, 1994) mener at vi er inne i en vitenskapelig revolusjon som går ut på å innlemme sinnet og følelsene i vitenskapen igjen. Dette vil ha enorme følger for medisinsk praksis (Nloyers, 1994).

 PERSPEKTIV/SYNSPUNKTER PÅ KROPPEN, ET TILBAKEBLIKK

 De gamle grekerne dyrket "en sunn sjel i et sunt legeme" og kan til en viss grad sies å ha hatt en helhetsforståelse av mennesket. Grekeme og kineserne så på sykdom som et naturlig fenomen. Grekerne vektla lidelsens naturlige årsaker, der kropp og psyke påvirket hverandre. Såvel Aristoteles som Platon snakket om hvordan psyken påvirket kroppen og omvendt (Kaplan, 1975, i «Health Psychology", George Bishop). I den yngre antikken vokste det fram en splittelse. Kroppen ble oppfattet som ufri og bundet av begjær og behov. Tanken derimot, og sjelen som rommet tanken, ble oppfattet som menneskets mulighet til frihet, som kunne overskride alle materielle begrensninger.

 Den kinesiske forståelsen utviklet seg uavhengig av vestlig påvirkning. Kropp og psyke var nær forbundet med hverandre, en persons fysiske helse var påvirket av atferd og følelser. Dette finner vi i kinesisk medisin også i dag.

 I middelalderen er europeisk medisin religiøst dominert. Renessansen vektla lidelsens naturlige årsak. Både Descartes og Spinoza gjorde skarpt skille mellom sjelen og legemet. Descartes identifiserte menneskets "natur" som dets tankeevne. Han hadde et mekanistisk syn på kroppen, der alle kroppslige funksjoner er forutsigelige. Descartes inngikk en avtale med den katolske kirken. Han fikk lov til å studere vitenskap, og overlot sinnet, følelsene og bevisstheten til kirken (Pert i Moyers, 1994). Den radikale dualismen finner vi også i vår tids ordbruk, slik som fleks. "batteriet må lades og "vi er utbrente".

 Med opplysningstiden og industrialiseringen ble man opptatt av kroppens enkelte deler, og kroppskraften ble verktøy for produksjonsarbeid i industrien. Man fikk en fremmedgjøring i forhold til egen kropp. Kroppen ble tabu fordi borgerskapet påla folk sosiale begrensninger, regler for kroppsbruk og akseptable kroppsfunksjoner. Michael Foucault har skrevet mye om disiplinering av kroppen og individet, der menneskekroppen blir gjenstand for sosiale maktforhold (Foucault, 1991).

 Norbert Elias' (1897-1990) verk "~ber den Prozess de Zivilisation" fra 1938 er blitt en sosiologisk klassiker når det gjelder regulering av kroppen. Elias viser hvordan temming av kroppen og av affektene er en forutsetning i et samfunn hvor mange mennesker er henvist til hverandres tjenester. Kroppsfunksjonene blir underkastet stadig strengere kontroll. Elias hevder at det etterhvert ble en hevet pinlighetsterskel. Skikkenes historie handler også om hvordan vi lærte å undertrykke følelsene våre.  

 Industrisamfunnets kroppssyn preger fortsatt vår kultur. I tillegg er kroppen i det postmoderne samfunn blitt "utstillingsvindu" og gjenstand for perfeksjonering. Jean Baudrillard sier at det moderne samfunn kjennetegnes av at menneskene gjennom sin fasinasjon styres av objekter. Det Spontane i oss blir hemmet av en bevisst kalkulert bruk av effekter. Som passive mottakere bombarderes vi med inntrykk. Hvilken betydning har dette for vår helse? Hva skjer med den sanselige kroppen og behov for berøring, bevegelse, spenning og avspenning? Kroppen kan sees på som "en ensom anarkist". Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen hevder at "kroppen hevner seg når den i sivilisasjonsprosessen blir henvist til å bli et rent redskap for rasjonelle planer. Når sinnet ikke får slippe ut, blir de negative følelsene sittende igjen i kroppen. Mange livsstislidelser kommer fordi vi ikke tar kroppens signaler på alvor (Trond Berg Eriksen, 1993).

 Kroppen har innenfor vestlig platonskkristen tradisjon vært underlagt en spesiell verdimessig hierarkisering, der den skitne, onde og skambelagte kroppen har blitt satt opp mot den rene, gode og frie tanken. Koblingen mellom kroppens instrument-karakter og skambelagte pinlighet, har forberedt kroppen både som produktivkraft og maskin og tvunget lyst og sanselighet inn "bak" muskelpanser og tilbakeholdt pust, i en "innestengt" skjult og laverestående kroppslighet (Berg Eriksen, 1989 i Engelsrud, 1990). Slik kan vi si at den vestlige kultur bærer både på tankeformer og erfaringer som har temmet og fjernet kroppens sanselighet, uttrykksevne og bevegelsestrang. Den vestlige kroppskultur står igjen med et instrumentelt, stereotypt og utvendig kroppssyn.

 En dualistisk kroppsforståelse kan få flere uttrykksformer En mekanistisk treningskultur, en instrumentell kroppsfortolkning, en romatiserende kroppsdyrking og en skambelagt temmet kropp kan være stereotype varianter av en dualistisk kroppsforståelse (Engelsrud, 1990).

 PSYKOLOGIEN

 Når kroppen ikke skulle røres, gjenstår sjelen som emne for bot og bedring. Slik er ifølge Michael Foucault opphavet til nåtidens menneskesjel, til psykologien og psykoterapien.

 Ser vi på psykologien som kunnskapstradisjon, så finner vi ut at den hovedsaklig er preget av to tradisjoner. Den eksperimentelle delen heller mot det reduksjonistiske perspektivet og har kunnskap om biologiske forhold. Den klinisk rettete delen heller mot et mer dualistisk syn, hvor spesielt psykoterapien og vektiegging av det psykiske blir forstått relativt uavhengig av de kroppslige forhold.

 

I "The Structure of Scientific Revolutions" (1970) påpeker Thomas Kuhn at vi har vanskelig for å fatte et univers som er uendelig komplisert og stort, og at vi derfor prøver å redusere det til proposjoner som vi lettere kan hanskes med. Thomas Kuhn mener derfor at vitenskapelig kunnskap på et bestemt område er begrenset og strukturert av en ramme, et paradigme. En vitenskapelig revolusjon involverer skifte av ett paradigme med et annet.

 Paradigmeskiftene i dette århundre har speilet den psykologiske tidsånd. Den positivistiske behaviorismen betraktet mentale prosesser som biprodukter. Den kognitive revolusjon på 60-tallet førte uthe mmd" tilbake til psykologien. Det ble nå legitimt å forske på mentale prosesser, hvordan hjernen registrerer og lagrer informasjon. Man ble forført av computeren til å betrakte denne som en modell for hvordan hjernen arbeider. Men følelsene var stadig aforbudt område". Man manglet forståelse for at fornuften ledes av og kan overskygges av følelser.

 Psykologien er nå begynt å anerkjenne følelsenes avgjørende rolle i tenkningen (Goleman  ).Damasio er blant verdens ledende nevrologer. Han mener at det nå er klart at det er vitenskapelig basis for å oppheve skillet mellom "mind" og "body". Damasio mener at emosjoner er et uttrykk for vår kropps tilstand, et ledd mellom kroppen og dens overlevelsesregulering på den ene side og bevisstheten på den andre. Istedenfor å betrakte emosjonene som kompliserende faktorer for den intellektuelle hjerne, betrakter han dem som en integrert del av hjernens beslutningstakingsprosess. Damasio sier at rasjonelle beslutninger ikke er et produkt av logikk alene, men krever støtte av emosjoner og følelser. Han viser at fravær av emosjoner tvert imot kan bryte med rasjonaliteten (Damasio, 1994).

HVA KAN KROPPEN BIDRA MED I PSYKOLOGISK BEHANDLING?

Historisk sett har kroppen vært undervurdert og glemt. Vår dualistiske tankegang sier oss at "personlighet» er noe annet enn kroppen (Berg Eriksen, T, 1989 i Fngelsrud, 1990). Vi unnlater å oppfatte kroppen som et uttrykk for intensjon og mening ifølge Thornquist (1992). Hun advarer mot nyere medisinsk "holisme" som en forkledd dualisme.

FORKLARING:  

 Konsekvenser av en praksis basert på dualistisk forståelsesramme, er at man kan bygge opp under pasientens objektforhold - betrakterforhold - til egen kropp. Kroppen kan oppleves slik den blir betraktet og behandlet: som noe utenpå en selv, noe som det skal gjøres noe med - sjekkes og fikses. Fordi vi i medisinen vanligvis skiller kropp og sjel, fysisk og psykisk, ser vi ikke det syke menneskets opplevelse av seg selv og sin sykdom og eksistens som en helhet. Kroppen er vårt fenomenologiske fundament, forutsetningen for vår tilværelse (Hedberg, 1992).

 I stedet for oppdeling i kropp og sjel, eller soma og psyke og se det som faller imellom som psykosomatisk, kan man stille spørsmålet om hvordan symptomene relaterer seg til dette menneskets vesen. Hvordan opplever pasienten sine symptomer og sin sykdom. (Boss i Hedberg, 1992).

 Bare deler av hjernen kan snakke til oss via ord. Både kroppen og psyke har språk som ikke alltid kan oversettes verbalt. Freud påpekte betydningen av symptomene. Han forsto symptomenes kommunikative funksjon, og ut fra denne forståelsen, oppdaget han det ubevisste (Goldberg, 1991).

 Når mennesket mister kontakten med følelsene og kroppen, mister det kontakten med seg selv. Det skjer en fremmedgjøring. Den kroppslige og følelsesmessige åpenhet er ikke til stede, slik at livet innskrenkes (Engelsrud, 1985). Følelser er knyttet til kontakt med den livgivende pusten i kroppen. Når kroppen stivner som objekt, virker muskulatur og pust gjensidig bindende og bremsende på kroppens åpne holdning til omverdenen. Når kroppen ikke oppfattes som "det egentlige menneskelige" blir også følelsene utilgjengelige og uerkjente. I en slik situasjon er det vanskelig å få en sammenhengende forståelse av seg selv som følende person.

Pusten.

 Hver enkelt hendelse i sinnets univers - slik som smerte eller et sterkt minne, utløser et nytt kjemisk mønster i hjernen, ikke bare ett sted, men en rekke steder. Kroppen er omskiftelig nok til å gjenspeile en hvilken som helst mental hendelse. Ingenting kan røre seg uten at helheten rører seg. En kropp som kan "tenke" er vesensforskjellig fra den legevitenskapen i dag behandler. Den "vet" hva som skjer med den, ikke bare i hjernen, men overalt hvor det finnes kurermolekyler, og det vil si i enhver celle  ( Chopra..).

 Smiler stort

 Se også: Copyright 2012 - Aleksander S.