Vi kan føle oss litt nedslitte noen og enhver. Noen ganger lurer vi kanskje på om vi faller litt sammen. En egenskap vi ikke synes er bra er når vi føler skam.

SELVREGULERINGSBASERT OG OPPLEVELSESORIENTERT VEGETOTERAPI. (SOV)

 

Kjell Standal, Spesialist i klinisk psykologi og klinisk nevropsykologi

Nattlandsveien 65,5093 Landås                              Kul

 Tlf.: 95 18 06 16

kjestand@online.no

 

OM SELVREGULERINGSBASERT OG OPPLEVELSESORIENTERT VEGETOTERAPI.

Denne artikkelen systematiserer og setter inn i en teoretisk sammenheng, den praktiske og intuitive viten som Prof. dr. med. Victor Lindèn har gitt meg i vårt over ni år lange samarbeid om vegetoterapi. Artikkelen beskriver metoder, setter de inn i en ramme av dialektisk tenkning, og knytter de opp til nyere spedbarnsforskning. Det presenteres noen tanker om seksualitet sett i lys av den vegetoterapeutiske tradisjon, og betraktninger om den terapeutiske relasjon i lys av Bolwbys tilknytningsteori. Tilnærmingen kan betraktes som holistisk, nærmest monoistisk, og den ser på alle fremtredelsesformer i organismen som uttrykk for sider av den samme helhet. Sentralt i denne helheten er det vegetative systemets funksjonsdyktighet, som blir sett på som en av grunnpilarene i organismens tilpassning, og vil være avgjørende for hvordan organismen er i stand til å nyttiggjøre seg sine vekstskapende selvreguleringspotensialer. Dette synet vil hevde at ethvert psykisk fenomen har sitt somatiske korrelat, slik at enhver hendelse i organismen berører alle sider ved organismen, samtidig som disse også former og endrer alle sider i organismen, også disses innbyrdes relasjoner. Dette får betydning for organismens forhold til omgivelsene, som igjen får innvirkning på organismens atferd og fremtredelsesform. Slik sett skapes organismen - ikke bare emosjonellt og kognitivt - men også somatisk av sine omgivelser, samtidig som den selv er skaper av seg selv og av visse sider av sitt miljø. Jeg har valgt å kalle denne tilnærmingen:

Selvreguleringsbasert og opplevelsesorientert vegetoterapi.

Prof. Linden møtte Reich, arbeidet under Braatøy, samarbeidet med N. Wall og gikk i læreanalyse hos Raknes. Han arbeidet med vegetoterapi daglig i nesten 40 år frem til sin død desember 1993. Hans metode er basert på arbeidene til Freud, Reich, Bolwby og Raknes. Lindens dype somatiske forståelse og erfaring, erhvervet i hans virke som doktor uten alt for mange hjelpemidler, hans insikt i og forståelse for sammenhenger i det organismiske og hans velutviklede intuitive intelligens , samt hans villighet til å dele denne erfaringen med meg, har vært et uvurderlig reservoar for at jeg selv skulle kunne bygge meg opp min organismiske forståelse og mitt intellektuelle begrepsappa-rat rundt denne arbeidsformen, eller kanskje riktigst, dette arbeidsredskapet. For min egen del begynte jeg med pasienter i vegetoterapi i 1985, gikk over i full tids privat-praksis januar 1987, og har siden arbeidet konsekvent med vegetoterapi 5 dgr. i uken. Pasientgruppen er som oftest henvist fra primærlege, og symtomene spenner fra psykotiske tilstander, svære angsttilstander, incest, fibrositt, affektforstyrrelser til lettere plager m.m.

En begrepsavklaring:

Med vegetoterapi mener jeg følgende: Det er å arbeide direkte med det vegetative system med den målsetningen å gjenopprette normale vegetative prosesser i organismen.

Dette leder meg fram til følgende standpunkt: Alle forstyrrelser - psykiske eller somatiske - er og forstyrrelser i det vegetative systemet. Denne forstyrrelsen er dypest sett en motsetning i det vegetative systemet, som ikke kunne løses på tilfredsstillende måte for individet.

Som gjør at jeg også må innta følgende posisjon: Ved psykiske og somatiske forstyrrelser i organismen, vil gjenopprettelsen av normal vegetativ funksjon føre til en optimalisering av den spesefikke organismens funksjonsnivå.

Følges dette helt ut, fører dette til følgende sluttresonement for min posisjon: Organismens egne helbredende krefter springer ut fra det vegetative systemet, samtidig som de også virker gjennom dette systemet på alle andre biokjemiske, fysiologiske, somatiske, emosjonelle og kognitive prosesser. Endring skjer sentralt fra og sprees perifert i organismen.

Organismen inngår i et dialektisk samspill med omgivelsene og seg selv som organisme. Dette medfører at organismen ikke bare står i forhold til sitt miljø, men former også den måten miljøet står i forhold til organismen. Dette medfører at organismen - innen visse grenser - ikke bare former sine kognitive, følelsesmessige og atferdsmessige handlingssekvenser - men også direkte gjennom seg selv og sitt miljø former sin somatiske fremtredelsesform.

For at dette kan bli satt inn i en forståelsessammenheng, vil jeg før jeg går over på det metodiske, si noen ord om: MOTSETNINGER.

Dialektikk og dialektisk tenkning er selve grunnelementet i min forståelse og tilnærming til det vegetative systemets funksjoner og prosesser. Forutsetningen for mange av de teser som nå følger, hadde det ikke vært mulig å formulere uten den innsikt som lesning av Havemann (1964) har gitt meg. All konflikt kan sees på som uløste motsetninger, og en forutsetning for vekst og utvikling på alle plan, er at disse motsetningene løses og at de løses ved å forenes på et høyere erkjennelsesnivå. Det følgende vil bli formulert i stikkordsform.

En forutsetning for at noe skal være motsetninger er at de har noe felles. Forening av motsetniger er en forutsetning for all vekst og utvikling. Hvis motsetninger opphører å forenes, oppstår stagnasjon og deklinasjon.

Det vegetative systemets funksjon er basert på motsetningers forening. (Parasympatikus/sympatikus/hormonakser/immunsystemet). Forstyrrelser i det vegetative systemet er uløste motsetninger i det samme systemet. Disse motsetningene i det vegetative systemet speiles i organismen. Fordi det vegetative systemets funksjonsnivå er avskåret optimal funksjon gjennom denne motsetningen, så vil dette trenge inn i organismens organisering på alle nivå. Det vegetative systemet står i et dialektisk forhold til hele organismen, også til seg selv. Dette medfører at speilingen av den vegetative motsetningen i organismen, preges dels av organismens kompensasjon på denne motsetningen sett organismisk, men også av det vegetative systemets egne kompensatoriske tiltak.

Dette fører til at fremtredelsesformer i organismen (biokj. fysiol. soma. emosj. kogn. og atferdsmessig) som speiler denne motsetningen, er basert på denne unike orga-nismens genetiske og sosiale disposisjoner, samt dens historie. Innen vår kulturelle arv, vil visse sosiale og genetiske faktorer være et kollektivt reservoar, hvorfra genera-sjonene henter sine tilpassningsteknikker. Disse tilpassningsteknikkene vil prege den individuelle løsningen organismen går inn i, tar på seg, i den forstand at de danner visse mer eller mindre rigide rammer innefor hvilke løsningen finnes. Samtidig søker individet og generasjonene å endre disse rammer, slik at de tilpasses nye leveformer. Umiddelbar tilgang til folkelig forståelsesramme omkring dette finner vi i folkeeven-tyrene, ordtak, metaforbruk, legender, folkemedisinen etc.

Så til det metodiske.

PLASSERING AV KROPPEN I TID OG ROM.

Studerer man spedbarnet, når det ligger på rygg, har det benene trukket opp, knærene hvilende mot magen og bekkenet i fri bevegelse. Ved inhalasjon (innånding) ekspan-derer brystet både utover og oppover i sin lengderettning, skuldrene presses opp og bekkenet faller ned. Ved ekspirasjon (utånding) deflateres brystet og trekker seg sammen i lengderetningen, skuldrene faller ned, magemusklene trekkes sammen og bekkenet heves. Hos spedbarnet ser vi bekkenrefleksen i fri utfoldelse. Man kan til en viss grad hevde at dette er den menneskelige grunnstilling "før det vonde kom inn i verden".

Jeg ber pasienten - med noen få unntak - om å ta av seg på overkroppen, legge seg på rygg og sette opp benene i omvendt V-stilling, slik at fotbladene hviler på underlaget.

Dette er selve den terapeutiske grunnstilling i alle konsultasjonene i terapien.

Kroppens plassering i tid og rom i den terapeutiske situasjon er standardisert, og til en viss grad ritualisert. Jeg mener at denne standardiserte situasjonen maksimerer pasientens mulighet for indre eksplorering og minimiserer ytre forstyrrelser/ forandringer. Gjennom det som kan kalles et rituale, blir det nedfelt en trygghet og visshet i pasienten om hvordan den terapeutiske ramme til enhver tid vil være, samt at pasienten ikke behøver å undres på hvilke trekk eller hendelser som måtte bringes inn i terapiens rammer. Dette styrker pasientens beredskap til å vende oppmerksomheten mot sitt indre liv og sine kroppslige reaksjoner, samtidig som denne situasjonen gir terapeuten rikelig anledning til å studere pasientens forandrede kroppslige reaksjoner, emosjonelle endringer og kognitive bearbeidinger.Denne standardiserte situasjonen gir rikelig anledning til systematisk evaluering av selve terapiprosessen for terapeuten, om han nå vil det.

Det er ikke bare slik at pasienten legger seg på rygg og blir liggende der. Den første instruksjonen er som oftest å be pasienten om å tømme hodet for tanker og puste slik han er vant til. Når pasienten er plassert i denne posisjonen og puster slik han er vant til, viser han fram sine vegetative forstyrrelser f.eks. gjennom respirasjonen og i stivnede muskulære områder f.eks. i hodet, halsen, thorax, diafragma, lår og legger, samt at bekkenet kan ha låst seg. Noen ganger vil man få umiddelbare reaksjoner, der pasienten selv spontant blir oppmerksom på anomaliene i sin respirasjon, eller stramminger i ulike muskelområder, andre ganger oppfordres det til å kjenne på hvordan pusten kjennes ut, og til å føle på de muskelområdene som strammer. Dette kan være utsagn som: Kan du kjenne at du nesten ikke puster? Rimer det for deg hvis jeg sier at du puster støtvis? Kan du føle at du skjelver i pusten når du puster inn? Er det som om pusten har satt seg fast høyt oppe i brystet?

Interveneringen betinges av hvordan pasienten faktisk puster, hvor anspent pasienten er, i hvor stor grad det er rimelig å starte med slike påpekninger. Det kan være nok at pasienten må få lov til å falle til ro, finne sin egen pust slik den faktisk er, og gjennom dette kan en indre eksplorering starte spontant. Ofte viser det seg at det hos pasienten finnes spontane tilgjengelige bevegelser som i sin rudimentære form er identiske med spedbarnets pustemåte. Disse bevegelsene oppfordres det til å forsterke, slik at pasienten trekker skuldrene opp når han puster inn, og trekker skuldrene ned og løfter bekkenet når han puster ut. Etter min erfaring er det ufullstendig/manglende kontakt med disse grunnleggende og spontant biologisk bestemte bevegelsene som kjennetegner pasientene. Denne kontakten kan være mer eller mindre forstyrret, men den er alltid forstyrret. Ved å bringe pasienten fra vertikal til horisontal stilling endres aktiviteten i det vegetative systemet øyeblikkelig, f.eks. endres blodtrykket. Når man ber pasienten å bevege på skuldre og bekken, settes et stykke kroppslig arbeid igang. Dette medfører bl.a. at hjertet spontant skiller ut hormoner, og det vegetative systemet aktiveres. De områder i det vegetative systemet som er forstyrret aktiveres også. (f.eks. økt svelging, ticks, rødming, muskelspasmer, skjelvinger etc.) Disse vegetative innerverte reaksjonene er ubevisste. Alt etter hvordan pasienten presenterer seg selv gjennom det å legge seg på benken, jeg studerer grundig kroppsspråk, kroppsform og atferd fra det øyeblikk pasienten kommer inn døren til han legger seg på benken, så vil jeg gjennom dette danne meg en hypotese om hvordan jeg skal intervenere. Dette gjennom observasjon av mimikk, kroppsholdning, fett-fordeling, stemmeleie, gangart, hudfarge etc. Det hender at jeg ber pasienten finne et bilde av seg selv da han var liten. Vanligvis vil et slikt bilde springe rett fram i pasientens sinn, og svært ofte er dette bildet knyttet til en konfliktsituasjon. Jeg kaller dette for situasjonsminne. Slike situasjonsminner kan vi alle nesten uten unntak fremkalle. Dette gir noe å nøste på, som regel ved å la pasienten beskrive bildet, hvor pasienten er, hvor gammel han er, og hvilken stemning som eventuellt er knyttet til bildet, om det er andre personer til stede, hvilke personer dette kan være etc. Forhåpentligvis kan dette gi et innblikk i hvordan selve oppstarten foregår.

KROPPENS SELVREGULERENDE KAPASITET.

Hos Reich (1971;1976) var en av hans grunnleggende teser at organismen besitter en selvreguleringsmekanisme som gjennomsyrer denne på alle nivå, og at denne fungerer uavhengig om den får utfolde seg fritt eller ikke. Den er organismens biologiske liv. Mye av denne selvregulerende kapsiteten/evnen ser ut til å være bekreftet i nyere spedbarns-forskning. Stern (1985), og Trevarten (1987), viser at barnets selvregulerende evne er svært velutviklet allerede fra fødselen av. Dette gjelder f. eks. evnen til å ta initiativ til, og å inngå kommunikative relasjoner på det emosjonelle plan, men også evnen til å si stopp hvis det blir for mye. (Vende seg bort, lukke øynene, vri seg vekk, skrike etc.) Denne evnen til å si stopp hvis det blir for mye er ikke borte hos pasientene, men den må få anledning til å virke og utfolde seg. Nettopp denne evnen til å kunne si fra, kroppslig, emosjonellt og verbalt, er etter min oppfatning, dypest sett organismens selvregulering. Det er fremveksten av denne som forteller oss at terapien går inn i rett spor. Dette innebærer bl.a evnen til å sette grenser for andre i fohold til seg selv som individ, men også for seg selv i forhold til andre, noe som bare kan opptre hvis individet har utviklet egne grenser. For meg ser det ut til at denne selvregulerende evnen/kapasiteten alltid er intakt i mennesket, selv om den ytrer seg i forkrøblet livstilpassning, svære somatiske dysfunksjoner, psykiske tragedier o.l. Først og fremst ser vi dette i barnet, som søker å overleve på den måten som for det er best mulig, og at det nyttiggjør seg de ressursene som finnes best mulig. At dette kan føre til tilbaketrekning, svære fortrengninger, dysfunksjon etc. kan bare sees på som det som da var den beste løsningen på livskriser, og en måte å kunne leve videre på. Etter mitt syn er denne selvregulerende evnen tilstede i det mest sønderslåtte, og alltid tilgjengelig som en helbredende kraft. Dette betyr ikke at den enkelte pasient, uten hjelp, kan nyttiggjøre seg de potensialene som denne selvregulerende kraften besitter, men den finnes der. Den er pasientens biologiske livskraft og derfor ubevisst i sin funksjon.

Altså: Selvregulering er virksom, selv i organismens dysfunksjon.

Reich (1971) knyttet denne selvregulerende evnen til libido, som for ham uttrykte den seksuelle kraft og livskraften under ett. Libido søker i kraft av sin natur mot lyst-opplevelse, og hvis denne lystopplevelsen frustreres, vil mennesket reagere med sinne og aggressjon. Går man med Reich på dette, så blir sinne og aggressjon i utgangspunktet vekst-skapende krefter. De kan imidlertid bare fungere vekstfrem-

mende dersom de får utfolde seg fritt og direkte mot den/det som hindrer livsut-foldelse, naturlig frihet og vekst. Dette betyr ikke at det nødvendigvis er slik at barnet får rett, men at barnet har rett til å vise og utfolde sine emosjonelle tilstander. Dersom dette ikke skjer, blir de sykdomsfremmende. (F.eks. innoverrettet aggressjon.) Den terapeutiske konsekvensen av dette er svært betydningsfull. De aggressive kreftene må aktiveres i hele sin fremtredelsesform emosjonellt, kroppslig og kognitivt - og så rettes mot den/det/de som opprinnelig satte disse kreftene i gang, og som hindret den frie utfoldelse av disse kreftene. Ofte vil det være primærpersonene som affektene både er knyttet til og rettes mot. Det er viktig at pasienten da får anledning til - symbolsk gjennom billedbruk og kroppslig aktivitet - å gå til "angrep" på disse personene. Dette kan ytre seg som kloring, spytting, sparking, skriking og krampegråt på benken. Min erfaringer at dette er helt nødvendig for å løse de vegetative motsetningene som manglende mulighet til å ta disse kreftene ut i sin opprinnelige form skapte i systemet. Dette med at all emosjonalitet, og all erfaring hovedsaklig må knyttes til den reelle situasjoenen de oppsto i og løses direkte i den relasjonen, er et grunnprinsipp i min form for vegetoterapi. Det blir alt for omfattende her i denne artikkelen å gå inn på slike ting som f.eks. subliminale løsninger, og løsninger i metaforiske vendinger, som etter min oppfatning også skjer. Når kroppen plasseres i den posisjonen som beskrevt tidligere, så aktiveres det vegetative systemet. Dette er et godt utgangspunkt for opplevelser (kognitivt, emosjonellt, visuellt, fysiologisk og somatisk), som aktiverer kroppens erindringskapasitet av hva som låste seg: Hvilke overgrep som ble utført, hvilke kroppslige og følelsesmessige reaksjoner dette skapte, hvordan personen måtte overvinne og leve med disse, hvordan muligheten til å protestere mot disse overgrepene ble avstengt, og hvilken retning protesten så måtte ta. Gjennopplevelsen av disse hendelsene i hele kroppens register er for meg, en forutsetning for å løse de motsetningene i det vegetative systemet som disse hendelsene skapte. Når dette skjer, fører til spontane bedringer av det vegetative systemets funksjon. Forkrampninger i muskulaturen slipper taket, spontan bedring av pust, endring av farge i huden, bedret syn, og som noen sier, de får lettere for å tenke klart.

Jeg mener at terapeutens fremste oppgave dels er å hjelpe pasienten til å gjenkalle EKOSORER: Emosjonelle, KOgnitive og SOmatiske RekonstruksjonER som har vært avgjørende for hvordan pasientens egne selvregulerende vekstmuligheter er blitt forstyrret og nedfelt i det vegetative systemet som en uløst motsetning, dernest å være kongruent tilstede i pasientens emosjonelle tilstand, en medvandrer i det landskapet som pasienten må oppsøke for å kunne ha mulighet til å rekonstruere, eller om man vil, gjenskape sin historie. Det vegetative systemet "er emosjoner", og kan best nåes via affektene. Gjennom påpekninger av de kroppslige, emosjonelle og tankemessige forandinger hos pasienten, som endringen av aktiviteten i det vegetative systemet setter igang, så vil muligheten for å få de affektene som er knyttet til disse forstyrrelsene til å bryte fram, være svært god. Dette kan være affekter som - sorg, sinne, frykt, raseri og skuffelse.

Ut fra grunnantagelsen om at motsetninger i det vegetative systemet løses via affektene, er det en forutsetning at dette skjer, slik at kroppen kan komme i kontakt med sin egen selvregulerende kapasitet, og for at den skal kunne reetablere sin vekstskapende selvreguleringsevne. Ut fra synet på kroppens selv-regulerende kapasitet vil det å ta på/ manipulere med pasientens kropp være kontraindisert. Pasienten vil selv finne tilbake til sin egen vekstskapende selvreguleringsevne hvis pasienten får anledning til dette i sitt eget tempo. Dette innebærer også en konsekvent holdning til at pasienten, gitt at han får utvikle seg fritt i den terapeutiske relasjonen, "ikke tar på seg mer enn han klarer å bære." Etter mitt skjønn står man i fare for å forrykke, sette ut av spill eller hindre denne vekst-skapende selvregulerende kapsiteten/evnen hos pasienten, hvis man griper inn i organismens kroppslige grenser fysisk. Det kan og være fare for at det kan utvikle seg en slags formening om, og krav til hvordan pasienten skal fungere. Dette kan skje gjennom overføring av en forståelses-rammme som terapeuten er bærer av, og som kan implanteres i pasienten gjennom ubevisste kroppslige krav fra terapeutens side. Det kan og bli en kamp mellom terapeut og pasient om hva som er "riktig" og pasienten kan igjen komme til å bli utsatt for krav om "hva som er rett" og "hvordan han bør være", og kanskje i aller verste fall, kravet om at pasientens kropp skal være tilgjengelig for terapeuten.

OM Å GÅ MED PASIENTEN.

Et bærende prinsipp i Lindens tilnærming, er ideen om å "gå med pasienten. Dette gjelder på alle plan - kognitivt, emosjonellt, fysiologisk og somatisk. Å gå med pasienten er en motstandsbearbeiding samtidig som det er en motstandsaksept. Motstand kan neppe bli terapeutisk nyttig hvis den ikke betraktes dialektisk, både som en ressurs, og som en forklaring og mål på individets evne til å lære, samt hvor omfattende og dyptgripende denne lærdommen har vært. En måte å beskrive dette på, er å si at man går med det som kroppen, tankene, emosjonene "byr fram" spontant. Dette kan være verbale utsagn om følelsesmessige, opplevelsesmessige eller kroppslige fenomen, samt nonverbale signal. Dette betyr at en må gripe fatt i "det mest levende" i organismen. Kroppslig sett kan det som er mest levende like gjerne være hypotont som hypertont. Det viktigste er å trene seg opp til å se hvilke ommråder av den kroppslige fremtoningen som er mest "beredt" til å svare på en påpekning. Dette gjelder også alle nivåer (kog.emo.fys.som.) der pasienten viser beredskap til å reagere. Praktisk kan dette ytre seg slik at et individ som har lært seg til å holde sin krampegråt i sjakk ved å kremte/svelge hyppig, vil øke denne kremtingen/svelgingen når han legges på benken. Dette betyr at han først gjøres oppmerksom på kremtingen/ svelgingen, deretter oppfordres han til å kremte/svelge enda mer. En slik form for kremtingen/svelging er uten unntak ubevisst. Det er en vegetativt inervert respons som har til oppgave å hindre en uløst motsetning i det vegetative systemet fra å slå ut i full blomst, og således komme fram til pasientens bevisste liv. Ved å oppfordre til økt kremtig/svelging aktiveres denne uløste motsetningen og pasienten blir oppmersom på at han enten har en klump i halsen, eller at øynene begynner å svi. Noen ganger kan de kjenne at brystet snører seg sammen, at det blir et trykk/ kløe i øynene, eller et press på brystet. Det neste skritt blir da å skifte fokus fra kremtingen/svelgingen til de andre sensasjonene som har måttet finne sted. Slik føres pasienten gradvis fram mot den underliggende affekt som nettoppp måtte undertrykkes fordi den ikke kunne løses i det øyeblikket selve affekt-reaksjonen oppsto. Når så affekten bryter løs, er den som oftest knyttet til en hendelse eller et emosjonellt klima, som pasienten selv opplevde at han ikke hadde noen muligheter til å reagere på, eller noen form for innflytelse på.

Jeg holder meg med vilje til dette enkle eksemplet, fordi selve gjenkallingsprosessen og selve den terapeutiske intervensjonen varierer like mye innen for disse rammene som det finnes pasienter. Her skisseres bare noen enkle regler for hvordan man i prinsippet går fram. Bærende i dette er respekten for enkeltindividets historie, hvordan denne er blitt konstruert i den enkeltes sinn, nedfelt i i kroppens somatiske virksomhet og form. Hvordan denne historien former enkeltindividets møte med verden omkring seg, og hvordan alt dette er avgjørende for vårt møte med disse enkeltmenneskene. Dette betyr at terapeuten til enhver tid er seg de prosesser som opptrer i pasienten bevisst, at terapeuten følelsesmessig instiller seg på pasientens sinns tilstand, at terapeuten hele tiden oppmersomt følger hva pasienten sier, gjør og opplever. Det er viktig å presisere at det her menes hva pasienten allerede er beredt til å kunne restrukturere erkjennelsesmessig.

OM Å GÅ FRA DET PERIFERE TIL DET SENTRALE.

Med dette menes at man griper fatt i det som er mest "oppe i dagen", det som byr seg fram. Dette kan være talemåter, ubevisste kroppsbevegelser/holdninger, mimikk etc. Det som pasienten på en eller annen måte viser/ forteller ligger som et erkjennelses-beredskap hos pasienten, altså en beredskap til å oppfatte og forstå, ta inn over seg. Å gå fra det perifere til det sentrale betyr å nærme seg det vanskelige/konflikten hos pasienten via omveier eller ved å gradvis sirkle inn mer sentrale affektblokkeringer/ traumer. Ut fra prinsippet om at helbredelse skjer sentralt fra i organismen, (har sitt utspring i det vegetative systemet) og sprees til det perifere, er det å gå fra det perifere til det sentrale, å avdekke dypere og dypere konfliktområder. Når disse løses legges forutsetningene til rette for å løse primærkonfliktene/ motsetningene i det vegetative systemet. Når disse primærkonfliktene løses, settes det igang en prosess som har sitt utspring i denne løsningen, og denne sprees sentralt fra og til det perifere i organismen på alle funksjonsnivå. Et eksempel: Ved å be pasienten om gjennkalle et bilde av seg selv som liten (et situasjonsminne), bruker jeg å la han beskrive hvordan dette bildet ser ut. Noen ganger kan det være nyttig å be pasienten beskrive hvilke klær han har på seg, eller hvor han befinner seg. Hvis han f.eks. svarer at han står utenfor sitt bardoms-hjem, kan jeg spørre om det er mulig å gå inn i dette hjemmet. Hvordan ser døren ut?, lar den seg åpne?, og hvis det går, hvordan ser det ut innenfor døren? Hvilket rom kunne han tenke seg å gå inn i?, hvordan ser dette rommet ut?, er det folk der inne?, hvilken personer er dette?, om det lar seg gjøre å føle stemningen i dette rommet?, kan du se nøyere på hvem disse personene er?, kan du gripe fatt i den ene personen?, kan du se ansiktet til den personen?, kan du se øynene? Dette er å gå fra et relativt nøytralt opplevelsesfelt til et mer emosjonellt ladet område, der affektene som oftest bygges opp jo nærmere pasienten kommer det emosjonelle sentrum, både i bildeopplevelsen og i sitt eget emosjonelle liv.

Dette er en liten del av et mangfold av muligheter for å bevege pasienten fra en perifer opplevelsessfære, til mer emosjonellt ladete og affekt - bundne konflikter. Dette gjelder selvfølgelig også kroppslige som kognitive opplevelser. I det hele tatt dreier det seg om å flette den kroppslige, emosjonelle og kognitive erfaringsevnen sammen på en slik måte at pasienten opplever/erkjenner konfliktene/motsetningene som et organisk hele og at de løses som et organisk hele.

NOE OM SEKSUALITET.

Det er slett ikke er så uvanlig å betrakte vegetoterapien som en slags seksualterapi. Dette er jeg dypt uenig i. Derfor kan det være på sin plass å si noe om min oppfatning av seksualitetens rolle hos individet, og mitt syn på seksualitet hos barn. Reich (1971) sier:"...Den seksualøkonomiske teori kan uttrykkes i noen få setninger. Den psykiske sunnhet avhenger av den orgastiske potens, dvs. av evnen til hengivelse i den naturlige seksuelle akt. Psykisk sykdom er et resultat av en forstyrrelse i den naturlige kjærlighetsevnen. Helbredelse av psykiske forstyrrelser krever først og fremst etableringen av den naturlige evnen til å elske. Under naturlige betingelser regulerer livsenergien seg selv uten tvangsplikt eller tvangsmoral. Antisosial atferd springer ut av seksuelle drifter som eksisterer fordi den naturlige seksualitet er blitt undertrykket. Mennesker som oppdras i en livs- og seksualfornektende atmosfære ehverver seg lystangst, som er fysiologisk forankret i kroniske muskelspenninger" (s.16/17).

Selve formuleringene i dette avsnittet hos Reich, er i seg selv ikke så vanskelige å være med på. Hans påstand om at helbredelsen av psykiske forstyrrelser krever etableringen av evnen til å elske er heller ikke særlig vanskelig å akseptere, om man med elske mener evnen til å inngå dype og forpliktende relasjoner til andre mennesker både på det kroppslige såvel som på det emosjonelle/ kognitive plan. Kan man dette, og inngår slike relasjoner i hengivenhet, respekt, og med felles vekst på alle nivåer som utgangspunkt, ja så er dette direkte antagonistisk til en nevrotisk relasjon. Det er heller ikke vanskelig å akseptere at mennesker som oppdras i seksualfornektende atmosfære erhverver seg lystangst. Barneseksualiteten dreier seg jo nettopp om barnets evne til å oppleve lyst i sin egen kropp. Stern (1985), sier: ".. The infant is thus seen as an exelent realitytester. Reality at this stage is never distortet for defensive reasons" (s.11). Konsekvensen av det Stern her sier er svær. Det forteller oss - hvis det er tilfelle - at barnet ikke har utviklet forsvarsreportoar som kan møte/forskyve de påkjenningene som barnet utsettes for. Dette må bety at opplevelsene hos barnet er en kroppslig totalitet, både lysten og sanksjonene. Orgasme hos barn er vanlig, men denne orgasmen er knyttet direkte til den totale kroppsopplevelsen og til barnet selv som selve dets kroppslige væren. Sanksjoner og straff på dette området griper direkte inn i barnets kropp, dette fordi barnets erkjennende hovedkategori er dets kropp. Dette fører til at straffen griper rett inn i erkjennelseskategoriene og ikke "modereres" av utviklet forsvar. Dette kan få ødeleggende konsekvenser for barnets evne til å oppleve lyst, og dets evne til å erkjenne med den kroppslige siden av tilværelsen. Dette kan føre til at lyst reaktiverer en slik traumatisk hendelse på det ubevisste plan, og personen ragerer på lystimpulser med opplevd angst, uten å vite hva som skapte den i utgangspunktet, da dette er fortrengt. Det blir vanskligere å følge Reich (1971) når han sier: Alvorlighetsgraden av enhver psykisk sykdom står i direkte forhold til alvorlighetsgraden av den genitale forstyrrelse. Utsikten til helbredelse avhenger direkte av muligheten til å etablere evnen til genital tilfredstillelse. (s.100) (Min understr.) Likeledes hans fortsettelse på dette: Genitalforstyrrelsen er ikke, slik tidligere trodd, ett symtom blandt mange andre, den er selve nevrosens symtom.(s.100). (Min understr.) Det er flere grunner til at jeg ikke kan følge dette. Det ene er det empiriske, det vi og kan kalle klinisk erfaring. Jeg støtter meg her på Schelderup (1988) som i stor grad målbærer den erfaring jeg selv har gjort meg, og de erfaringer som Linden også har gjort. Schelderup sier: ".. Jeg er mer og mer kommet til at teorien om nevrosenes utelukkende eller i allefall vesentlig seksuelle forårsakning i virkligheten beror på en feiltydning av de foreliggende erfaringer" (s.92). Han fortsetter ".. en konflikt av ikke-seksuell karakter har skapt en avstengning og dermed sammenhengenede en generell hemming av de aktive og selvhevdende tendenser" (s.96). Det blir meningsfyllt i forhold til min kliniske praksis når han sier: ".. Barnet har vært stillet ovenfor en for svær tilpassningsoppgave eller utsatt for en svær påkjenning, en traumatisk situasjon, som det har vært makteløst ovenfor, og som det ikke har kunnet klare å gjøre seg ferdig med" (s.97). Videre:".. Barnet har satt alle sine krefter, hele sitt følelsesliv inn på noe, møter en overmektig motstand og lider nederlag. Alle veier til vanlig avferdigelse av følelser blir stengt. Barnet er fullstendig maktesløst og blir overveldet av sine inntrykk. En slik overveldelse av inntrykk som en er makteløs ovenfor, vekker angst. Barnet vil da også senere reagere med angst og helt uvilkårlig søke å unngå ting som på noen måte kunne føre til en lignende hjelpeløs situasjon. Men derved blir det mer eller mindre lammet i sin evne til igjen å sette hele sitt vesen inn for noe. En rekke impulser og følelser blir automatisk bremset og avstengt" (s.97). (Min understrekning) Det viktige her som Shelderup påpeker er at traumatiske opplevelser av ikke seksuell karakter også kan gripe inn i og forstyrre/ begrense organismens totale livsutfoldelse. Denne manglende evnen til livsutfoldelse vil selvfølgelig gripe inn i individets evne til full seksuell hengivelse, og forstyrre eller forkvakle denne. Det andre er det strukturelle plan. Med strukturell mener jeg her organismens strukturering både biologisk og intrapsykisk i de aller første leveår. Jeg støtter meg til Trevarten (87) og Stern (85). Hvis det er slik - som nyere spedbarnsforskning synes å vise, at barnet allerede fra fødsel både erfarer og oppsøker lysttilstander, slik som f.eks. kommunikativ gjensidighet skaper i barnet, slik emosjonell synkroni også ser ut til å generere lyst, og sist men ikke minst, at denne erfaringen er knyttet til kroppslig aktivitet, pirring og exitasjon, som oppleves som ønsket av barnet. Hvis der er slik at all lyst er kroppslig i sitt utgangspunkt, så er selve opplevelsen av kroppen som en erkjennelseskategori som blir satt under trykk ved frustrasjoner av det naturlige utadsøkende, eksplorerende ved barnets handlinger. Det er selve det handlende ved kroppen som angripes, og derfor kan det heller ikke være vanskelig å tenke seg at full hengivelse til kroppen kan reetableres som en sekundæreffekt når en primærmotsigelse løses. Bekkenrefleksen kan sees på som en slik primærkapasietet i kroppen som var tilstede i det opprinnelige, og som trår fram igjen som en indikator på at pasienten igjen er i stand til å oppleve lyst som en kroppslig totalitet. Det seksuelle blir da et mulig erkjennelsespotensiale for mennesket, på linje med andre kroppslige, tankemessige og emosjonelle tilstander. Bekkenbevegelsen sier noe om etableringen av evnen til å utnytte/ha tilgang til, et bredere spekter av erkjennelsespotensialer.

Jeg vil si noe om forutsetninger for utviklingsharmoni, og om tilknytningsformer, fordi begge disse fenomenene får betydning for den terapeutiske relasjon og for ut-viklingen av terapien - etter mitt syn.

NOE OM FORUTSETNINGENE FOR UTVIKLINGSHARMONI.

Nyere barneforskning (Trevarten,87;Stern,85) viser at spedbarn aktivt deltar i utformingen av samspillet mellom det selv og dets nærmeste pårørende. Det synes også rimelig å anta at spedbarnet skiller mellom og oppfatter omsorgspersonenes intensjoner, dvs. deres emosjonelle/følesesmessige innstilthet til barnet. I barnets første tre levemåneder synes det å være hevet over enhver tvil, at det er personer som er barnets viktigste orienteringsobjekter, og som de retter sin oppmerksomhet mot. Det synes rimelig, ut fra denne forskningstradisjonen, å kunne hevde at barnet utvikler mestring i de første levemånedene ved å samhandle gjennom utveksling av følelser. Den rudimentære forståelsen av andre menneskers følelser/intensjoner som finner sted allerede ved fødsel, danner grunnlaget for samordning av egne intensjoner med andres. Dette er basis for all utvikling. Ut av dette springer den gjensidige dialogen som må være tilstede for utvikling av de dype følelsesmessige bånd, som gir grunnlag for trygghet. Min mening er at mennesket fra fødselen har forståelse for andre menneskers intensjoner, det søker samarbeid og nærhet, det har oppdagelseslyst og er fyllt av vitebegjær og forskertrang. Dette gjennomsyrer hele barnets virksomhet og er i sin "råe" form selve kjennetegnet på Homo Ludens, det lekende, levende, skapende, utforskende og samhandlende mennesket. Dette må, slik jeg ser det, bety at denne evnen til å forstå andres intensjoner og andres følelser samt det å sirkulært være i kongruens med andre menneskers følelsesliv, er en dyp forutsetning for samhandling med andre mennesker. Dette må få sterke terapeutiske implikasjoner hvis vi tar det på alvor. Ut fra dette blir det avgjørende at terapeuten er dypt aksepterende og i kongruens med pasientens følelsesliv, for det var der det "skar seg", i samhandlingen med andre menneskers følelser. Det kan sies at terapeuten må være et emosjonellt reservoar hvorfra pasienten kan vente aksept på det å spille ut sine følelser direkte mot de personer det gjelder og der terapeuten må kunne kjenne igjen disse emosjonene og være i kongruens med disse.

LITT OM TERAPEUTEN.

Terapeuten sitter alltid vendt mot pasienten slik at pasienten kan oppnå blikk-kontakt med terapeuten hvis dette blir nødvendig for pasienten. I enkelte situasjoner f.eks. under et angstanfall er det - etter min oppfatning- ytterst nødvendig at terapeuten tar blikkkontakt og at dette blikket fra terapeuten gir to beskjeder:

A - Jeg har ikke angst for din angst.

B - Jeg er tilstede og med deg i din angst.

Det er viktig å presisere at denne holdningen fra terapeuten bare kan komme i stand hvis terapeuten selv er relativt fri for angst, eller i alle fall i stand til å skille sin egen angst fra andres, og ha meget god kontroll over sin egen. Det er vel lite sannsynlig at dette vil være tilfelle hos terapeuten, hvis ikke han selv, både har kjent hvordan det er å ligge på benken, og selv har vært nødt til å ta itu med sine egne redsler. Dette krever en ganske omfattende opplæring og egenterapi.

TILKNYTNING - BOLWBY.

Jeg vil trekke ut et substrat av Bolwbys (1984;85;86) teorier, siden dette kommer til å danne basis for en del synspunkter senere, om den terapeutiske relasjon og hva som opptrer der. Bolwby mener at barnets evne til å knytte relasjoner, utvikle kjærlighetsbånd, er tilstede fra fødsel av. Dette er en selvstendig, sterkt utviklet evne, som ikke er knyttet til tilfredstillelse av fysiologiske drifter og behov. I følge Bolwby er tilfredsstillelsen av barnets sterke medfødte behov for og beredskap til å inngå dialoger med sine omgivelser, like viktig for barnets utvikling som tilfredstillelse av behovet for mat, trygghet og omsorg. 

Sagt med andre ord : Tilfredstillelsen av barnets behov for å ha en dialog med sine omgivelser er like viktig for barnets psykologiske utvikling som mat er det for barnets fysiske utvikling. Skal barnet utvikle seg optimalt, både psykisk og fysisk, så må både psykiske og fysiske behov tilfredstilles helt fra starten av. Psykologiske behov tilfredstilles primært ved å inngå i en følelsesmessig dialog og samhandling med andre. 

Bolwby ser på tilknytning som en biologisk betinget evne, og som et resultat av evolusjonshistorisk utvikling. Det som kreves for at et barn skal bli tilknyttet en voksen, er at den voksne er tilgjengelig for barnet over tid. Inbefattet i dette syn er at alle barn vil bli tilknyttet tilgjengelige omsorgspersoner, uavhengig hvordan disse behandler dem.

 Gitt dette utgangspunktet til Bolwby, og at det er uløste emosjonelle motsetninger som er skapt i tilknytningsrelasjonen mellom pasienten og omsorgspersonene, i tillegg til andre traumer, som presenteres terapeuten i terapien, ja så er det også kvaliteten og innholdet i denne tidlige tilknytningen som presenteres. Dette biologisk betingete og ubevisste fenomenet vil opptre i terapitimen uavhengig av terapeutens og pasienten vilje, bare i kraft av at de møtes regelmessig. 

En av hovedforutsetningene for hvordan kvaliteten på barnets tilknytningsrelasjoner vil utvikle seg, er ifl. Bolwby, barnets opplevelse av omsorgs-personenes tilgjengelighet og responsitivitet. Ser vi på forutsetningen, at tilknytning alltid vil skje over tid og at kvaliteten er avhengig av tilgjengelighet og responsitivitet, vil dette være en særdeles viktig terapeutisk virksom relasjon. Dette må, slik jeg har oppfattet det, bety at terapeuten må tåle å la seg knyttes til, han må være klar over at slik tilknytning vil skje uansett, og han må være seg denne tilknytningen bevisst. 

De tilknytningsrelasjonene som pasienten utviklet til primærpersonene som barn, vil være basis for det emosjonelle klimaet som pasienten møter terapeuten med, i terapiens oppstartningsfase.Den relasjon som utvikles mellom terapeut og pasient, vil i alle fall opptre på minst tre plan, som følger:

  1. Pasienten blir seg sine egne tidligere tilknytnigsrelasjoner bevisst ved å gjenoppleve de emosjonelle, kroppslige og tankemessige aspekter som var relasjonenes innhold. Dette betyr at pasienten søker dels å avknytte seg de primærpersonene dette gjaldt, samt etablere en mer funksjonell tilknytning til disse personene, som speiler en mer velutviklet og realistisk tilnærming til disse, uavhengig om de er i live. Berabeiding av sorgen over det som ikke ble.
  2. Samtidig og parallellt løper en tilknytning til terapeuten, og denne tilknytningen er en forutsetning for at den tidligere tilknytningen skal kunne bevisstgjøres og forandres. Det er i denne utviklingsfasen at terapeuten må tåle at pasienten knytter seg til ham, samt ha innsikt i denne tilknytningens virksomhet, og forstå at den er uunngåelig og nødvendig. Dette må ikke forveksles med overføring!
  3. Den samme utviklingen av tilknytningshistorien vil også skje på det terapeutiske plan. Tilknytning - Selvstendighet - Avknytning. Terapeuten må også tåle, samt være klart inneforstått med, at den terapeutiske tilknytningen også må avknyttes.

Dette området kunne vært drøftet mer inngående. Men jeg lar det stå som en tankerekke og som en holdning fra min side til den terapeutiske prosess, og til noen grunnelementer i denne.

Vi har nå gått en spasertur i noen områder av det terapeutiske landskapet som jeg betrakter som mitt. Jeg har latt mye ligge. Jeg har f.eks. ikke snakket om traumatiske opplevelser som : Sykehusopphold, bevisstløshet i forb. med ulykker, separasjoner av ulike former, og en hel haug av opplevelser som satte slike spor etter seg, at de måtte forvises til det ubevisste, men huskes allikevel gjennom det vi f.eks. kaller angst, kroppslige fremtredelsesformer, somatiske reaksjonsformer, og måter å møte verden på.

 

REFERANSER.

BOLWBY J: (1984): Attachment and loss: Volume 1, ATTACHMENT.

Middlesex: Penguin Books Ltd.

BOLWBY J: (1985): Attachment and loss: Volume 2, SEPARATION.

Anxiety and Anger. Middelsex: Penguin Books Ltd.

BOLWBY J: (1986): Attachment and loss: Volume 3, LOSS.

Sadness and Depression. Middelsex: Penguin Books Ltd.

HAVEMAN R: (1964): Dialektikk uten dogmer? Naturvitenskap og filosofi. Universitetsforlaget A/S.

REICH W: (1971): Orgasmens funksjon.

Bibliotek Rhodos

REICH W: (1976): Character analysis.

(4.utg.) London: Vision Press Limited

SCHELDERUP H: (1988): Nevrosene og den nevrotiske karakter.

(2.utg.) Universitetsforlaget A/S.

STERN DANIEL N: (1985): The interpersonal world of the infant. A View from Psychoanalysis and Developmental Psychology.

New York: Basic Books,Inc., Publishers.

TREVARTHEN C: (1987): Universal cooperative Motives: How infants begin to know and learn language and culture of their parents.

I.G. Jahoda and T. Lewis (eds.): Aquiring culture: Cross-cultural studies in child development.

Beckenham, Kent: Croom-Helm Ltd.

 

© 2000 Kjell Standal, Nattlandsveien 65

5093Bergen