OPPREIST OG DRØMMENDE OM DET FRYDEFULLE I UVÆRET ;-)

 KNEBLINGEN AV DET FRYDEFULLE.            

Jeg har som utgangspunkt å analysere begrepet skam, både innen den psykoanalytiske og den vegetoterapeutiske tradisjon. Jeg vil søke å belyse sammenhengen mellom visse oppdragerteknikker og en primærreaksjon, frykten for utstøtning av gruppen, og de forutsetningene som dette skaper for at skam skal kunne opptre. 

Jeg vil forsøke å videreføre tanker omkring fenomenet skam i  den terapeutiske relasjon til  skam som en ontogenetisk reaksjonsform knyttet til en fylogenetisk responsstereotypi. Jeg vil ta utgangspunkt i en kort kasusbeskrivelse.

 

I min kliniske praksis har jeg sett at opplevd skam, eller bare trusselen om å oppleve skam, har ført til at pasienter ikke har maktet å gå inn i de følelsesmessige opplevelsene som kunne ha satt igang prosesser om erkjennelse og en dypere forståelse av  individet selv og dets forhold til seg selv og andre. Denne erkjennelsesvegringen - jeg velger å kalle det for det - har forbløffet meg mange ganger, og fått meg til å stille spørsmål om hvilke krefter som ligger bak og hindrerat mennesket går inn i erkjennelsesprosesser. Hvorfor hindres vi av oss selv i å kunne rekonstruere våre tilknytningsbånd og vår historie både kronologisk, emosjonelt og rasjonelt?

 Kort kasusbeskrivelse

 Det var møtet med en helt spesiell pasient som skulle få meg forbi undringen og over til undersøkelse av handlingsknippet og begreps-innholdet skam. Denne pasienten kom med en forferdelig angst, og var helt invalidisert. Hun kunne ikke ferdes blant folk - våknet regelmessig flere ganger i løpet av en natt - var nedkjørt og, som hun selv sa"helt på stupet til å bli gal".

 Klinisk fremsto hun som sammenfallen med svakt bøyde knær, litt foroverlut med hengende armer, nedslått blikk og bøyd hode. Hun hadde matte, tomme og flakkende  øyne. Kroppen var mager uten å være tynn, slik man blir når man mangler underhudsfett. Hun hadde en blek og litt deigete hud i ansiktet, som var ikledd hissige røde flekker. Håret var pistrete og livløst, stemmen matt og kraftløs.

Det viste  seg i løpet av terapien at hun opplevde seg som invadert av skam, og det i en slik grad at hele hennes vegetative liv var styrt av denne. Hun levde i og med skammen hele dagen, og den vekket henne om natten. I tillegg  var hun fylt av avsky for folk og seg selv, livredd for nærhet og skrekkslagen over strømninger og bølger av intens lyst som kunne overmanne henne. Alle disse følelsene opptrådte samtidig og "lå i huden", enten som en følelse av brann (skammen), råtten, deigete, (avskyen) eller som en nuppete sitrende uutholdelig hysterisk følelse (lysten). Hennes følelser ble en terapeutisk sperre for alle opplevelser, både tankemessige og bildemessige, som kunne være knyttet til denne affektmengden, som i seg selv var så intens, at pasienten opplevde seg som "lam i hodet".

I den første terapitimen strømmet tårene i en lydløs og mimikkfattig bekk fra begge øynene. Denne underlige tause og livløse gråten varte ved i månedsvis. Gradvis åpnet det seg en vei inn til et seksuelt misbruk i de første levemåneder. Dette var av en slik karakter at alle de før beskrevne  følelsesmesige tilstandene var blitt aktivert samtidig.

De tidlige erfaringene preget både mobiliseringen av og emosjons-retningen til forsvaret, og farget all hennes erfaring og hennes mulighet for erkjennelse på et videre og dypere plan i livet. Særlig berørte dette hennes relasjoner til andre mennesker. Frykten for gjenopplevelse førte også til motstand mot å erkjenne at noe grunnleggende forferdelig kunne ha hendt henne på et så tidlig tidspunkt. Kvinnen gjennomgikk  fryktelige redsler, selvbebreidelser og vantro i forhold til sine egne opplevelser og følelser når hun skulle sette dem opp mot det som hun var blitt, og ble fortalt om seg selv, og sin væremåte som barn. I følge hennes mor "var det alltid noe galt med deg", "du tåler ingen ting", "vi har alltid gitt deg alt",  "ingen har hatt en så god barndom som deg".

En forståelsestilnærming.

For å forstå hvordan slike erfaringer virker inn på et barn i denne alderen, syntes det rimelig å gå til Bowlby (1987). Han hevder at våre indre modeller av oss selv og andre utvikles ut fra hva vi reelt opplever og erfarer.  Modellene er basert på hva som faktisk skjer. Dette samsvarer med Daniel Stern (1991) og hans utsagn om at :...." spedbarn antas ha ett mycket aktivt minne og fantasiliv, men de er upptagna av skeenden som verkelig intreffer...". ".. spedbarnet ses altså som en utmerkt realitetstestare. Vid detta stadium snedvris verkligheten aldrig som forsvar"  ( s. 25). Det er rimelig å anta at Stern mener dette fordi forsvaret på dette tidspunktet enda ikke er utviklet hos spedbarnet.

Sterns utsagn  gir oss en mulighet til å forstå de enorme kreftene slike trauma-tiske påkjenninger setter igang i det følelsesmessige apparatet. Samtidig kan denne påkjenningen forklare hvorfor alt må holdes skjult, og hvilke krefter som må settes inn for å hindre gjenopplevelse av de opprinnelige følelsene.

Erfaringene som denne pasienten ga meg i terapien, fikk meg til å stille spørsmål om det kunne ligge noe mer bak emosjonsknippet og atferdsmønsteret skam enn det man vanligvis oppfatter skam som. Etter hvert utkrystaliserte det seg fire spørsmål som syntes å være vesentlige.

1. Hvilke områder av den menneskelige samværssvære er så  fundamental for oss  at vi frykter dens ødeleggelse mer enn alt annet?

2. Hvilken straff er det som kan ramme oss så kolossalt sterkt, at den får oss til å reagere ødeleggende på  vår egen erkjennelsesmulighet?

3. Hvorfor frykter vi en fysiologisk/emosjonell tilstand så sterkt at vi gjør alt vi kan for å unngå å oppleve den?

4. Hvordan blir en slik frykt satt inn i oppdragelsens tjeneste?

Skam som atferd og opplevelse

Skam blir beskrevet som opplevelsen av tomhet, avvisning og utstøtelse. Dette ser ut til å være en tverrkulturell beskrivelse. Skammen fører til at individet får et intenst ønske eller behov for å komme seg vekk, unngå å bli sett, synke gjennom gulvet og stenge av for sanseintrykk. Skammen kan føre til fornekting av virkeligheten fordi den blir for grusom. Dette kan igjen føre til det som kan oppfattes som en grunnleggende forsvars-mekanisme - erkjennelsesvegring. Redselen for å gjenoppleve selve den fysiologiske og psykologiske tilstanden som utløste skammen, blir styrende for individets handlinger. Dette kan føre til en dyp og ubevisst  avhengighet av andres aksept av seg selv som individ. Skammens kraft kan være så stor at individet oppgir sin "egenrådighet" for å slippe å måtte gjenoppleve selve skammens vesen. Gjennom å søke tilgivelse fra andre, og  ved å bli betinget tilgitt - fordi man angrer, har skammet seg - så har man også  akseptert at man har begått en skamfull handling. Dette gir  de andre et signal om at man er villig til å leve med skammen, noe som er en forutsetning for igjen å kunne få tre inn menneskeheten.

Gjennom muligheten av å bli utstøtt, satt på gangen, forvist til skammekroken, time-out, isolasjon, enecelle, vanære, varg i veum,  fremkaller vi skam i individet og dets nærmeste. Dette  kunne ikke være mulig  hvis ikke denne emosjonelle tilstanden følelsesmessig, fysiologisk, kognitivt og somatisk er allment utbredt i den ontogenetiske fremtredels-esvirkeligheten hos mennesket.

Ulike skamkulturers verdigrunnlag

Hultberg (1987) har studert skam ut fra to ulike skamkulturer, den japanske og vikingekulturen. Han sier  at det i en skamkultur ikke nødvendigvis er det gode ønsket eller den gode handling som avgjør hvordan mennesker plasserer hverandre hierarkisk, snarere er det det gode omdømme som avgjør individets plass. Hos oss kjenner vi det igjen i Håvamål, strofe 76-77, gammel oversetting:

                                

                                  Døyr fe, døyr frende

                                  Døyr sjølv det same

                                  Eg veit eitt som aldri

                                  døyr

                                  Dom om daudan kvar.

 

Identifikasjon gjennom forbilder er den viktigste faktoren i sosialiserings-prosessen i en skamkultur. Her finnes det ingen regler om godt eller ondt i metafysisk forstand. Det dreier seg om ære og omdømme, det som står i motsetning til det foraktfulle og det smålige. Det å bli gjort til latter i en slik kulturell ramme, er katastrofalt. "Å bli gjort til latter er i en slik kultur er ofte den hardeste straffen som kan ramme et menneske." (Hultberg 1987, min oversettelse). Det er dette som han kaller: " den brennende, bitende skammen." ( s. 91).  Han fortsetter :"Gjennom skammen så eksisterer man ikke lenger fremfor åsynet til fellesskapet, noe som da betyr absolutt forlatthet."­  ( s. 93).

Hultberg (1987) kommer med noen teoretiske betraktninger som kan gi assosiasjoner i retning av en biologisk basis for reaksjons-syndromet skam, samtidig som han, etter min mening, i sin fremstilling faktisk knytter denne opp til Bowlbys tilknytningsteori, men uten å nevne Bowlby. Hultberg  peker på at ved at  individet  foretar overtramp eller bryter med visse ideelle normer, så  kan dette føre til en redsel i individet for at det kan : ". bli kastet ut av det menneskelige fellesskapet."Han fører dette enda lenger samtidig som han presiserer sin oppfatning ved utsagnet: " Skam betyr redselen for den totale forlatthet, ikke for den fysiske død, men snarere for den psykiske fornektelse."­ ( s. 92).

Hultbergs betraktninger stemmer svært godt med de antagelser om og tilnærming til skam som jeg oppfatter som konstruktiv.  Skam ser ut til alltid å være forbundet med fare for utstøtning av fellesskapet, og at det faktisk er mulig å overføre eller påføre skam via egne handlinger til ens egne foresatte eller avkom.

Psykoanalysens tilnærming til skam

Natanson sier i sin artikkel "A timetable for shame" (1987) at det finnes to hovedretninger innen den tradisjonelle psykoanalytiske tenkning i synet på skam.

1."If narcissism is limited by shame, and if infants are normaly narcissistic, then shame cannot appear before there is a fialure to renounce narcissism».

2."If theory states that the child does not posess a self, does not differentiate a selfconsept out of the premordial slush of primary process thinking until s/he has begun the contest of toilet training, then investigators will not see shame before the anal phase" (s .6, mine tallmarkeringer).

Slik jeg ser det dreier dette skismet i den psykoanalytiske tenkningen omkring skam seg ikke om skammens"røtter", men om tidspunktet for skammens mulighet for å kunne opptre i individet  

I psykoanalytisk teori hevdes det også at skam kan være et stengsel mot libido (Levin, 1971), eller at den kan være spesiellt  knyttet til narcissisme ( O`Leary & Wright, 1986.)  O`Leary & Wright (1986)  beskriver skam som: ".....en plutselig smertefull erfaring om å bli sett, enten av tilstedeværende andre eller internalisert andre som..... defekt, forankringsløs  eller svak på et sett som ser ut til å fange en selektiv uventet sannhet om en selv.... Det skapes en opplevelse av at ens private verden er blitt punktert, og at man står hjelpeløs og synlig avslørt" (s.330, min oversettelse).  Også denne beskrivelsen var  lite tilfredsstillende i forhold til problemområdet.­

Sett ut fra mitt utgangspunkt at skam kan læres,  blir det vanskelig å følge det ressonementet  som i den psykoanalytiske litteraturen gjør det nødvendig å forklarer skam som en defekt i orga­nis­mens forsvar. F.eks. Natansons (1987) utsagn: ".. Det er min mening at mange av disse pasientene påbegynner livet med en konstitusjonell begrensning i Egoets evne til å unngå skam gjennom normale forsvarsmønstre." Etter min tolkning av Natanson, synes det klart at skam ikke er noe som kan "settes på/ påføres indivi­det" utenfra, men at Natanson mener at den springer ut av en utviklingssvikt eller medfødt funk-sjonsfeil, som­ gjør at individet ikke klarer å motstå  en uungåelig og nødvendig  reaksjon.

Det kan  se ut som at samtlige av de overfor nevnte forfattere tar utgangspunkt i og be­skri­ver resultatet av den opplevde skamfølelse, og at de  ikke beskriver skamfølelsens opprinnelse eller utgangspunkt. Det kan se ut som om de snarere  beskriver de emosjonelle reak­sjons­formene som opptrer i individet når redse­len for at selve skammens basis skal bryte igjen­nom og ta makten fra perso­nen.

For å kunne komme forbi dette blir det nødvendig å se nærmere på de underliggende reaksjonsmønstrene i "skam-atferd" og forsøke å belyse disse ut fra både en fylogenetisk tilnærming og en ontogenetisk forstå-elsesramme.

Underliggende reaksjonsmønstre i skamatferd

Lewis (1981) ga meg en anvisning til videre analyse av problemet gjennom sin påstand om at barnet er sosialt fra fødselen av, og at skam og skyld er affekter som har til hensikt å reparere affektive bånd, og at dette er medfødte sosiale affekter. Hun antyder også at rødmingen er et signal til den observerende andre om  at vi ønsker å bli akseptert tilbake inn i menneskeheten.

Hun fremlegger to grunnleggende sider ved skammens basis og dens verdi for andre:

1.  De fysiologiske reaksjonene, f. eks. rødming,  som er  vegetative og utenfor individets kontroll.

2.  De fylogenetiske reaksjonene har signalverdi til andre,  og denne verdien gir andre anledning til å gjenopprette tapte affektive bånd. Altså tilknytning og tilhørighet til menneskeheten.

Slik hun formulerer seg, og tanken om at det kunne ligge noe forut for skam, gjorde det stadig mer meningsfullt å tenke at det kunne dreie seg om noe artspesifikt, noe som var nedfeldt i mennesket som en fylogenetisk arv. Det kunne se ut som man sto ovenfor et mestrings-repertoar som mennesket har tatt med seg fra sin fylogenetiske historie som en fastlagt måte å reagere på i bestemte situasjoner. For å overleve psykisk kan mennesket bli nødt til å gripe til denne fylogenetiske arven på en slik måte at en bestemt responsklasse bygger bro mellom eksistensielle kriser av bestemt karakter, slik at individet kan "leve" videre. Slike eksistensielle kriseløsninger, kan for oss fremstå som mestringsrepertoar som vi ofte kan oppfatte som særegenheter eller trekk ved det enkelte individ. Vi har et utall av fylogenetisk betinget og vegetativt inerverte respons-tereotypier  som i gitte situasjoner blir hentet opp av det enkelte individ og blir tatt i bruk på en slik måte at de  blir kronisk tilstede i individets mestringsstrategier.

Skam kan se ut til å være knyttet til en slik fylogenetisk betinget responsstereotypi. Den er ubevisst i sitt utgangspunkt, men har signalverdi til alle "oss andre" ved at den viser at individet spontant og direkte har svart på trussel om utestengning fra fellesskapet. Fysiologisk kan responssterotypien  f. eks. vise seg som rødming, sammentrekning av bryst og magemuskulatur og sammentrekning og inntrekning av bekkenet. Den emosjonelle opplevelsen og kognitive tolkningen av disse fysiologiske tilstandene er ofte en dyptgripende følelse av undergang: "Jeg trodde jeg skulle dø !".

Oppdragelse og skam

Grunnlaget for at  skam overhodet skal kunne utvikles i individet må være  at det opprinnelig eksisterer en fylogenetisk betinget og vegetativt inervert respons som egentlig er knyttet til frykten for atskillelse fra arten eller gruppen. Senere er denne blitt koblet til bestemte oppdragertek-nikker slik at den opprinnelige genetisk betingete og nedarvede frykten blir et middel i den organiserte oppdragelse og lydighetsforming. Dette kan bare være mulig å koble sammen hvis:

1. Dette responssyndromet er en fylogenetisk  betinget responsstereo-typisk klasse utenfor individets  bevisste styring. Individet vet hva som er hendt det, men er  ute av stand til å hindre selve responsstereotypien i å opptre.

2. Denne emosjonelle tilstanden er både følesesmessig, fysiologisk, kognitivt og somatisk allmen i menneskets ontogenetiske fremtredelses-virkelighet.

3. Individets frykt for å bli utstøtt fra fellesskapet kobles sammen med visse oppdragelsesteknikker.

4. En sentral komponent i dette er «kjærlighetsmodulering». Det vil si at foreldrene eller andre nære omsorgspersoner konsekvent kobler kjærlighet og tilbaketrekning av denne til spesielle handlingssekvenser.

Den karakteranalytiske retningen og skam

Innen den karakteranalytiske retningen i Norge, som er basert på Reich sine arbeider, finnes en artikkel av Ola Raknes (Faleide, Grønseth & Grønseth 1991,  s.319) som tar opp begrepet skam. Han sier: " Born finn seg i å skjemmast for di dei vaksne set det som vilkår for å godtaka dei og vera glad i dei, at borna medgjev at dei er uverdige til godtaking og til kjærleik, som dei såleis berre kan få av nåden til dei vaksne. Godtaking og kjærleik frå dei vaksne er beint fram eit livsvilkår for barnet, får dei det ikkje, så døyr det. Det er såleis nøydt til å godtaka vilkåra frå dei vaksne - dvs. det er nøydt til å skjemmast - om det vil leva." . Skam er altså å "søke avbikt" på en slik måte at alle godtar det.

Ut fra dette skapes  et kontrollinstrument som jeg velger å kalle kjærlighetsmodulering. Foreldrene trekker, minsker kjærlighetmengden og intensiteten hvis barnet oppfører seg uønsket, men tilfører, øker den samme hvis barnet viser akseptabel atferd. 

Jeg tolker  Raknes' utsagn slik at han også  snakker om tilknytningsbånd uten å direkte kalle det tilknytning. Han ser skammen i sammenhengen mellom det bevisste bruk av påføring av skam og tilbaketrekning av kjærlighet, som en dyptgripende komponent i disiplineringen av barnet. Men han ser også barnets "avhengighet" av de voksnes emosjonelle overhøyhet, og nødvendigheten for barnet å måtte akseptere dette. Denne dialektiske sammenhengen finner vi dypt nedfelt i selve begrepet tilknytning, slik Bowlby (1987) definerer den.

Nyere Spedbarnsforskning

Denne tilnærmingen leder oss nærmere nyere spedbarnsforskning og utviklingspsykologi, og de formidable mengdene med empiri som foreligger om barnets mestringskompetanse allerede fra fødsel av, slik vi finner det beskrevet i bl.a. av Stern (1991).  Ut fra det vi i dag vet om barnets utvikling gjennom samspill med sine omsorgspersoner, så blir alle mennesker/mennes­keheten representert i de aller nærmeste, altså våre foreldre, utgangspunktet for barnets utvikling.  Dette betyr at våre for­eldre blir selve grunnlaget for vårt forhold til alle andre. Gjennom det vi får av disse nære personene, og det vi oppfatter om oss selv og våre foreldre, via vår interaksjon og kommunika­sjon med dem i våre første leveår, blir grunnlaget  lagt for hele vår utvikling.

Skam er som før nevnt ikke en primærreaksjon, men et resultat av systematisk forming via gjensvar fra nære andre i en utsatt, farefull og avgjørende livsdialog for barnet. Skamfølelsen kan fremkalles og nedfelles i barnet som en straff mot fremvisning av spontane "uakseptable" emosjonelle reaksjoner på foreldrenes handlinger og sanksjoner. Dette kan f.eks. være barnets framvisning av skuffelse over at foreldrene sviker det  i dets emosjonelle opplevelsesøyeblikk, ved at de angriper opplevelsen direkte og nekter barnet å eie dets opprinnelige ekte emosjonelle tilstand.

Nathanson  (1987, s. 21) refererer til et eksperiment der mor blir bedt om å forlate rommet og  sitt  to-tre måneder gamle barn en stund. Hun er på forhånd instruert til ikke å vise noen former for aktive ansiktsuttrykk, men å etablere og beholde øyekontakt med barnet straks hun har returnert til rommet. Ifølge Natanson viser det seg at barna - etter en stund - fremviser to  karakteris­tiske atferdsmønstre.  Noen av barna gråter av frustrasjon, mens mange "faller sammen"ned i stolen, som et resultat av et plutselig fall i muskeltonus, samtidig  vender de ansiktet nedover og til siden, slik at deres øyne unngår kontakt med morens ansikt. Natanson tolker dette som en primitiv skamreaksjon.

Hvis vi holder oss til Stern (1991), om barnets manglende utviklede forsvarsmekanismer,  mener jeg at denne beskrivelsen kan referere til en spontan reaksjon fra barnet, en reaksjon som ikke er primitivi den forstand at den er rudimentær eller en ikke fullt utviklet affekt - men til en primærreaksjon som er underliggende alle senere reaksjonsnyanser, og som har sitt utgangspunkt i en fylogenetisk betinget responssterotypi.

Med andre ord, det er selve affekten som bryter frem. Det vi ser er imidlertid ikke skam som sådan, men den primære reaksjon som er selve grunnstei­nen for utvikling av skam, nemlig den handlende organismens opplevel­se av at dens handlinger ikke blir reagert på, men blir av­vist eller  negli­sjert. Siden det er organismens handlende aspekt som blir angrepet, så er det også selve organismens erkjen­nende kategori som blir truet, siden handling og erkjennelse er integrer­te enheter i organismen ved dette stadiet (Stern, 1991).

Det er selve organis­mens væren som settes på spill, slik at det vi ser er en orga­nisme som"punkterer", faller sammen, mister sitt aktivitets­nivå,  fordi fortsatt aktivitet blir opplevd som økt trussel for mulig utstøt­ning og tap av tilhørighet.

Ut fra den empiri som idag finnes på nyere spebarnsforskning, og antatt årsaksattribuering hos spebarnet i den kommunikative prosess, synes jeg at det ikke er urimelig å anta at barnet tolker dette som en svikt hos det selv, og dets kommunikative ferdighet. Barnets årsaksattribue­ring fører med stor sannsynlighet til at det selv oppfatter seg som  årsaken til selve ansiktsuttrykket (mimikkfattig), og det at mor ikke endrer ansiktsuttrykk relateres til egen feil i kommunikasjonen. Barnets intensjonelle handling - å etablere kontakt/ samspill - resulterer i det motsatte. Frykten for ytterligere atskillelse blir akutt, årsaks-attribue­ringen oppstår - den emosjonelle basis er lagt for etableringen av skamfølelsen - Det er meg det er noe galt med!

Det barnet her gjør, kan - slik jeg ser det - betraktes som en fylogenetisk betinget og vegeta­tivt innervert respons som er opprinnelig tilstede i organismen, og knyttet til frykten for atskillelse fra arten (gruppen). Denne responsen er knyttet til dyaden  - Årsak til - Skyld for.

Denne dyaden er blitt koblet til bestemte oppdragerteknikker, slik at den opprin­nelige genetiske betingete og nedarvede frykten blir et middel i den organi­serte lydighet og opp-dragelse. Gjennom dette etableres triaden: Årsak til - Skyld for - Skam over. Individet vet hva som har hendt det, men det er selv ute av stand til å hindre skammen i å opptre. Hvis våre foreldre utstøter oss og benytter seg av vår nedfelte og genetisk betingete og vegetativ inerverte stereo­typiske respons på utstøtelse  som et middel til å undertryk­ke våre naturlige lysthandlinger, så kan dette bli felt ned som en dyp opplevelse av skam. Skam kan da sees på som en utskillelse av spesielle atferdsmønstre fra det naturlige, og innføringen av og befestelsen av "det unaturlige" som identisk med nettopp disse atferdsmønstrene; altså at deler av det naturlige skilles ut og merkes som uakseptabelt. Når dette opptrer i barnet så må det med nødvendighet føre til uekthet og for­stil­lel­se hos barnet - fordi det naturlige er blitt definert som avskyelig. Men dette er ukjent for den det gjelder, og fordi man er undratt innsikt, blir en uten innblikk i de mekanismer som styrer denne bruken av skam. Da blir hierarkiske, føydale og for­dømmende herskerteknikker  mulig både å utføre, bevare og sende videre i generasjoner.

Avslutning

Skam kan være en ytterst pinefull emosjonell tilstand. I visse sammen-henger kan den sette oss ute av stand til å erhverve alternative erkjen-nelseskategorier slik at vi kan erfare dypere endringsstrukturer i oss selv. Dette er en svært viktig emosjonell tilstand i den terapeutiske prosess, og krever at terapeuten har innsikt i og forståelse for hva denne affektive tilstanden fører med seg av kognitive, emosjonelle og somatiske reaksjonsmønstre. Skamfølelsen er definert svært likt i såpass ulike kulturer som den norske og den japanske. Det synes dokumentert at de fysiologiske og emosjonelle reaksjonene på opplevelsen av skam, også er tverrkulturell. Skam blir påført oss alle, og den danner basis for sosialisering og disiplinering av den oppvoksende slekt. Denne artikkelen har pekt på at disiplineringen ikke kunne få den effekt som den faktisk har, hvis ikke denne var knyttet til en ontogenetisk lært reaksjon (skammen), som har sin basis i en fylogenetisk betinget responsstereo-typi, frykten for å bli utstøtt av gruppen.